En golfdestination med ljus framtid
Ved landing i Tunis viser termometeret behagelige 26 grader. Det er slutten av mars, og vi legger et kjølig vårvær bak oss. På reisen venter tre golfklubber på fire dager – et intenst og inspirerende program.
Når vi går av flyet på Tunis-Carthage International Airport, viser termometeret behagelige 26 grader. Reisen finner sted i slutten av mars, og hjemme er det snøslaps og våren har tatt et ordentlig steg tilbake. Vi skal besøke tre golfklubber på fire dager, så vi har et tett program foran oss.
Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal forvente av golfen i Tunisia. Fra flyplassen passerer vi ruinene av handelsbyen Kartago, som i sin tid ble jevnet med jorden av romerne. Spørsmålet er nå hvilke spor jasminrevolusjonen og den påfølgende pandemien har satt i golfen i Tunisia. Tunisia gir fortsatt mye for pengene, og været er like behagelig som før, så utgangspunktet er i alle fall godt.
The Residence Golf – golf på grensen til et naturreservat
Vårt første stopp, The Residence Golf, ligger bare en halvtimes kjøretur fra flyplassen i Tunis. Dette er en golfbane jeg lenge har hatt lyst til å spille, og jeg har også hørt mye positivt om hotellet.Personlig har jeg en forkjærlighet for golfbaner designet av den anerkjente amerikanske golfarkitekten Robert Trent Jones Jr. Det spiller egentlig ikke så stor rolle om det er junior eller faren Robert Trent Jones Sr. som står bak banen, resultatet er som regel svært bra. Banene holder ofte verdensklasse, og spesielt greenområdene er gjerne svært flotte og gjennomtenkte.
Golfbanen ligger på grensen til et stort naturreservat med et rikt fugleliv. Naturreservatet består av en enorm saltsjø, og deler av vannområdene strekker seg inn på selve golfbanen. En golfbane beskrives sjelden som flat, siden ordet ofte har en litt negativ klang. Her er fairwayene svakt bølgende og enkelte greenområder hevet, men ellers er terrenget ganske flatt.
Robert Trent Jones har på en dyktig måte skapt en helhet der golfbanen nesten smelter sammen med naturreservatet. De første hullene flankeres av eksklusive villaer, og det er først på hull 5 at man kommer ut mot den store saltsjøen. Her endrer banen karakter, og hullene blir både tøffere og mer interessante.
Banens utseende varierer også med vannstanden i saltsjøen. Ved høy vannstand fylles dammene, mens landskapet ved lav vannstand nesten kan minne om en sandørken. Flere av hullene ligger svært vakkert til langs kanten av naturreservatet.Designmessig likte jeg spesielt hull 14, et krevende par 3-hull der man må slå både over vann og en bunker før ballen kan lande trygt på den bølgende greenen.
En fin detalj er den lille fairwayen til høyre for greenen. Den fungerer som et tryggere alternativ for den som ikke ønsker, eller ikke har lengden til, å gå direkte mot greenen.Avslutningen er krevende. Hull 17 er et utfordrende par 3 der det er lett å havne i vannet. Hull 18 har også en stor dam som følger hele venstresiden og brer seg ut foran det imponerende klubbhuset. Mye kan avgjøres på de siste hullene på Residence Golf.
Grønne landskap fra Tunis til Tabarka
Vi forlater Tunis og setter kursen mot Tabarka på den såkalte Korallkysten. Normalt tar kjøreturen rundt 2,5 timer, men det er lite trafikk og sjåføren vår holder god fart, så vi er fremme på to timer.Det som overrasker meg, er hvor grønt og vakkert det bølgende landskapet er, spesielt med tanke på hvor mye det har vært snakket om tørken de siste årene. Når vi forlater motorveien og begynner å nærme oss Tabarka, føles det nesten mer som Provence eller den italienske rivieraen enn Tunisia på grensen til Sahara.
Vi møter en skog med majestetiske furutrær, og landskapet er både karrig og frodig på samme tid, slik det ofte er langs Middelhavets kyster.Når vi svinger inn til det nylig renoverte La Cigale Tabarka Hotel, ser jeg fire velstelte utslagssteder og en bred fairway like ved inngangen. Det lover godt foran morgendagens golfrunde.
Tabarka Golf – en ekte golfperle langs Korallkysten
Tabarka Golf er designet av amerikaneren Ronald Fream, eller ganske enkelt Ron. Han er en sentral skikkelse innen golfbanedesign i Tunisia og står bak hele fem av landets ti golfbaner. Han startet faktisk karrieren som gressekspert hos Robert Trent Jones og har siden blitt en svært anerkjent golfarkitekt.
Jeg kan allerede nå avsløre at Tabarka Golf er noe helt utenom det vanlige. Her finner vi noen fantastiske hull langs den vakre Korallkysten.
Vi slår ut på hull 1, som er et utmerket åpningshull. Det er likevel først på hull 3 at banen virkelig begynner å vise karakter. Det tredje hullet runder hotellet og er en kort dogleg mot venstre. Når du skal slå inn mot greenen, ligger den helt ute ved Middelhavet.
Slaget er ikke langt, men krever presisjon. Det ligger to bunkere foran greenen, og slår du for langt, risikerer du å havne flere meter nedenfor på stranden.Det neste par 3-hullet er dramatisk. Selv om det ikke er langt, kreves det presisjon for å lande ballen på greenen. Vil man spille litt tryggere, kan man sikte litt mot høyre og satse på en god chip og én putt.
Hull 6 konkurrerer definitivt også om å være Tabarkas signaturhull. Det er et tøft par 4 med havet langs hele venstresiden. Her kombineres vakker natur med god golf, og det er ingen dårlig kombinasjon.Etter hull 7 endrer banen karakter fullstendig og går fra seaside-bane til skogsbane, før to senere hull igjen går ut mot havet.
Jeg liker avslutningen, som minner ganske mye om Residence Golf. Her finner vi et par 3-hull med en stor dam foran greenen, etterfulgt av hull 18, som også spilles over et vannhinder. Forskjellen er den flotte steinmuren langs vannet, som gir området et ekstra eksklusivt preg.Klubbhuset er moderne og ble bygget i forbindelse med renoveringen av golfbanen mellom 2014 og 2017. Fra uteserveringen kan man følge innspillene på hull 18 og utslagene på hull 10.
Det er forskjell på harissa og harissa
Jeg reiser sammen med to tunisiere, Imed fra det tunisiske turistkontoret og Mona. Begge er svært stolte av landet sitt og gode ambassadører.
Når jeg sier at dadlene i Egypt er gode, får jeg straks høre at de riktignok er gode, men at de tunisiske er mye bedre. Marokkanske ristede mandler kan være delikate, men jeg forstår raskt at de tunisiske er langt mer oljerike og har en smak som ingen andre land kan tilby.
Olivenolje fører til en så lang utredning at jeg ikke orker å gjengi den, men naturligvis er også den tunisiske olivenoljen et hakk bedre enn all annen olivenolje i verden.
Jeg bruker selv ofte harissa i matlagingen. Harissa er en tunisisk chiliblanding som gjerne serveres i en liten skål på restauranter over hele Tunisia. Når de får høre at jeg kjøper harissa på tube, blir jeg fortalt at ingen tunisier med respekt for seg selv ville rørt tubeharissa med en ildtang.
Her lager man sin egen harissa etter familiens oppskrift, eller kjøper den i spesialbutikker som lager den selv.
Hotellet holder samme høye standard som golfbanen
Hotellet holder samme høye standard som golfbanen og er nesten fullstendig renovert etter pandemien. Det har gått fra fire til fem stjerner, og befinner seg til og med i det øvre sjiktet blant femstjerners hoteller.
Etter en utmerket middag tar vi turen ned til havnen i Tabarka. Det er ikke en marina, men snarere en fiskehavn. Selv om det allerede er ganske mørkt, besøker vi det store Genois-fortet og noen vakre fjellformasjoner.
Hvis jeg skal være helt ærlig, fikk jeg kanskje ikke noe fullstendig bilde av Tabarka som by. For min del holder det likevel lenge at golfbanen og hotellet holder verdensklasse.
Hammamet – Tunisias svar på Saint-Tropez
Vi fortsetter sørover mot Hammamet. Hammamet er et av de mer eksklusive badestedene i Tunisia og har dessuten to golfklubber, Citrus og Yasmine, som begge er designet av Ronald Fream.Vi skal spille Citrus Golf, som med sine totalt 45 hull er et enormt golfanlegg.
Les Oliviers – gjennom olivenlundene
Jeg har spilt begge 18-hullsbanene på Citrus Golf tidligere. Det litt uheldige med en golfklubb med to 18-hullsbaner er at den ene gjerne blir utpekt som Championship-banen, mens den andre automatisk oppfattes som litt svakere.Les Oliviers er banen som gjerne havner i sistnevnte kategori, mens La Forêt regnes som mesterskapsbanen. Det stemmer til en viss grad, selv om Les Oliviers faktisk er 19 meter lengre fra herretee og 31 meter lengre fra dametee enn La Forêt.De første ni hullene går gjennom olivenlunder, og man forstår raskt hvor navnet Les Oliviers kommer fra. Banen har relativt sjenerøse fairwayer, og det er fullt mulig å ha en god score etter ni hull.De siste ni er litt tøffere. De fleste oliventrærne erstattes av palmer, og terrenget blir mer kupert. Jeg liker avslutningen, og hull 15 er et flott par 5 der langtslående spillere kan nå greenen på to slag. For de fleste handler det imidlertid om å unngå vann og bunkere på tredjeslaget inn mot greenen.Neste morgen er vi tidlig oppe for å spille La Forêt, eller skogsbanen, på Citrus Golf. Det er en bane jeg liker godt. Den har en fin blanding av forskjellige typer hull og føles interessant gjennom hele runden.
La Forêt – det bølgende landskapet skaper variasjon
Også La Forêt er en golfbane som vokser og blir tøffere og mer interessant etter ni hull, selv om forskjellen ikke er like tydelig som på Les Oliviers.
Imed er entusiastisk foran hvert eneste hull, men når vi kommer til hull 12, viser det seg at dette er favoritthullet hans. Det er også et hull der han har klart å lage eagle.
Det er et forholdsvis kort par 5, spesielt hvis man lykkes med utslaget og ballen ruller ned bakken mot greenen. Går alt etter planen, har man bare et jernslag igjen. Greenen voktes imidlertid av en rekke bunkere, og det er ikke alltid enkelt å slå når man står i nedoverbakke.
Hullet er både vakkert og morsomt å spille, men personlig synes jeg kanskje at hull 6 er banens virkelige signaturhull. Det er et kort par 3 på litt over 120 meter fra gul tee.
De fleste kan slå 120 meter med rimelig god presisjon, men når det ligger en ravine foran greenen og en stor bunker i veien, blir oppgaven straks både vanskeligere og mer interessant.
Fra rød tee er hullet kortere, og utslagsstedet er flyttet til siden slik at man egentlig ikke trenger å slå over ravinen. Det er dermed et hull som utfordrer alle, uten på noen måte å være umulig.
Avslutningshullet går inn mot klubbhusområdet og har et av banens største vannhindre langs hele venstresiden frem til greenen. Det er en tøff avslutning på en god golfbane. Banen er forholdsvis kupert, men golfbil er ikke nødvendig bortsett fra når det blir virkelig varmt.
Golfen er igjen på fremmarsj i Tunisia
På uteserveringen ved klubbhuset venter Citrus' klubbsjef Omar Cherif. De siste årene har vært økonomisk tøffe, og klubben har også hatt utfordringer knyttet til vanntilførselen.Det har vært harde diskusjoner med myndighetene, men bare noen uker tidligere ble gravearbeidene ferdigstilt, og de har nå ubegrenset tilgang til resirkulert vann.Jeg spør hvordan golfen i Tunisia har det. De fleste golfbanene i landet ble bygget tidlig på 1990-tallet, og da revolusjonen kom, var man på vei inn i en ny bølge av golfbaneprosjekter.Yasmine Golf, som ligger ved siden av Citrus, hadde ferdigstilt en ny Jack Nicklaus-bane som bare skulle sås da utviklingen brått stoppet. Citrus Golf hadde på sin side ferdige tegninger og avsatt tomt til en bane designet av Nick Faldo. Flere lignende prosjekter kunne heller ikke gjennomføres som følge av jasminrevolusjonen og pandemien.Tabarka er unntaket. Banen ble renovert i denne perioden og kom tilbake bedre enn noen gang. Omar mener at også Citrus har klart seg svært godt gjennom de vanskelige årene.Nå håper han at golferne skal finne veien tilbake til Tunisia.
I Hammamet ligger hotellene som perler på en snor langs stranden
Klokken nærmer seg 14, og vi må skynde oss til Hotel Sindbad, hvor vi skal spise lunsj. Hotel Sindbad er et av flere flotte hoteller som ligger som perler på en snor langs den lange sandstranden i Hammamet.
Eieren Philippe møter oss på uteserveringen ved hotellets strand. Philippe er halvt svensk og halvt tunisisk og har bodd i Tunisia de siste 30 årene.Det serveres en jevn strøm av forskjellige delikatesser fra havet. Det smaker godt, og vi er virkelig sultne. Når jeg nesten er stappmett og bordet ryddes, viser det seg at vi nå skal få servert hovedretten.
Jeg klarer likevel å få i meg den grillede fisken og hele tre desserter, rett og slett fordi det smaker så godt. Vi blir sittende i flere timer, og når vi endelig reiser oss fra bordet, er det bare en times tid til middag. Vi skyver middagen godt frem i tid for å få en sjanse til å fordøye maten før vi skal spise igjen.
Sindbad er et hyggelig hotell, og de fleste rommene ligger i hagen mellom hovedbygningen og havet. Hotellet har fem stjerner, men tilhører ingen hotellkjede. Det gjør at det føles litt mindre og personlig, med mye sjarm.
Først tenker jeg å gå til loungen ved bassenget, men ender i stedet opp på terrassen utenfor rommet mitt, hvor jeg lytter til fuglene og bølgene fra havet.
Det blir ingen treretters middag. I stedet bestiller vi hver vår brik. Brik er en typisk tunisisk rett som består av en fylt pakke av tynn deig som deretter friteres. Fyllet består ofte av tunfisk, potet, rødløk, kapers, egg og selvfølgelig harissa.
Egget forblir litt bløtkokt, slik at plommen blander seg med de andre ingrediensene. Det er enkelt, men svært godt.Jeg foreslår en kveldstur til medinaen i Hammamet etter middagen. Går man langs stranden fra hotellet, tar det maksimalt rundt 20 minutter.
Hammamets medina og gamleby er forholdsvis liten og svært hyggelig. Vi merker imidlertid alle at vi begynner å bli ganske slitne, og sengen frister mer enn medinaens trange smug og fargerike basarer.
Når vi senere står på flyplassen, kan jeg bare konstatere at golfen i Tunisia ser ut til å ha overlevd både jasminrevolusjonen og pandemien, uten å bli knust slik Kartago en gang ble av romerne.
Jeg pleier aldri å kjøpe noe på taxfree, men får øye på et vakkert glass med harissa. Jeg kjøper det og håper at det vil få både Imeds og Monas godkjennelse.