Golf nord for Alicante – kontrastenes verden!

Jeg vet ikke hvilket nummer i rekken det er når jeg nå lander på flyplassen i Alicante. Da jeg dro hjemmefra tidligere på dagen var det frost på rutene og jeg kom som vanlig fram til innsjekkingen i siste liten. Her i Alicante blir jeg møtt av en behagelig vårvarme og jeg merker at pulsen automatisk begynner å synke. Det tar litt tid før det går opp for kroppen og hjernen at kun en tre timer lang flytur kan gi et helt annet klima og en herlig feriefølelse.

Fra tidligere besøk i området har jeg først og fremst spilt på baner som ligger sør for Alicante. Langs kysten finnes det flere bra golfanlegg som La Manga og Las Colinas, i tillegg til golfbanene som ligger på vei mot Murcia, hvor du finner flere baner i toppklasse designet av Jack Nicklaus. Nå bærer det av gårde mot nord, langs den vakre kysten, i retning mot Valencia. Jeg skal besøke to populære golfresorter som ligger en drøy halvtime fra hverandre. Så nærme, men likevel så forskjellige.

Artifisiellt eller helt unikt?

Mitt første stopp er Villaitana utenfor Benidorm, én time nord for Alicante. Villaitana minner litt om et spansk Disneyland, bare i miniatyrformat. Det finnes likheter det er umulig å se bort ifra. Ved siden av golfbanene ligger et av Sør-Europas største fornøyelsesparker og det er den anerkjente Jack Nicklaus Design Group som har designet banene. De to hotellene ligger i en nybygd, tradisjonell spansk by hvor alle bygningene er kopier av gamle, kjente bygninger fra regionen. I hver spansk by er det en kirke, og det er det også her. Forskjellen fra denne kirken sammenlignet med de andre er at den fungerer som en resepsjon til konferansesenteret. Dette kunne vært helt katastrofalt, men alt ser overraskende autentisk ut. Faktum er at det er veldig hyggelig å sitte på kafeen på det klassiske torget mellom de to hotellene. Det finnes også et stort poolområde her, i tillegg til spa og treningsstudio. Fornøyelsesparken er på god avstand og forstyrrer ikke da den er stengt under mer eller mindre hele golfsesongen. For å kunne holde åpent kreves det fri fra skolen og mange barn som vil kjøre karuseller.

Golfresorten har 36 hull der mesterskapsbanen, Campo Levante, er veldig bra. Banen er ganske åpen slik at man slipper å lete etter baller og kan heller kline til med driveren. Det høres ut som en klisjé når man påstår at en golfbane passer eller har noe for alle handicapnivåer, men på Levante stemmer det med virkeligheten. Selv om det ikke er Nicklaus mest krevende golfbane er det definitivt ikke en bane det er lett å kvittere ut par og birdies på. Det er flere hull som krever både lengde og presisjon for å lykkes med et bra resultat. Den andre 18-hullsbanen heter Campo Poniente og er på grensen til å være en korthullsbane med par 62. Personlig pleier jeg ikke å like denne typen baner der man blir lokket til å prøve å nå green med driveren på par 4 hull, og hvor par 3 hullene er korte med små greener. Hovedgrunnen til denne misnøyen er at mine svakheter rundt nærspill kommer tydeligere frem og at jeg innser at jeg ikke slår like rett som jeg tror. Poniente er en interessant bane som ikke er alt for lett. Det finnes flere utfordringer, og høydeforskjellen på banen gjør klubbvalget vanskelig. Etter å ha spilt begge banene vil jeg påstå at de kompletterer hverandre bra. Jeg synes alltid det er bedre med 36 hull istedenfor kun 18 hull. Begge Villaitanas golfbaner byr på en fantastisk utsikt ut over Middelhavet med Benidorms praktfulle skyskrapere i forgrunnen.

Benidorm – fugl, fisk eller mitt i mellom?

Benidorm er et prakteksempel på steder hvor store deler av den spanske kysten har blitt delvis turistifisert. Selv forbinder jeg Benidorm med partyklare ungdommer og masseturisme der flesteparten er fra England. Flere av mine fordommer blir innfridd etter en kveld på byen, men jeg innser også at det finnes mer enn bare én side av Benidorm. Vil man drikke øl og se på fotball finnes det en overflod av engelske puber og sportsbarer, men Benidorm byr på så mye mer enn bare dette. Det finnes til og med en liten, eldre bykjerne hvor man kan spasere rundt i gatene å finne autentiske tapasrestauranter som både er billige og gode. Villaitana ligger en kort taxitur fra Benidorms strandpromenade og det er på ingen måte noe negativt. Etter en intensiv dag på golfbanen kan det være deilig å sette seg på en kafé eller rusle rundt i byen.

La Sella Golf – Villaitanas store motsetning?

Bare en halvtime lenger opp langs kysten, etter å ha passert sjarmerende Altea, kommer man til La Sella. Her finnes det ikke noen skyskrapere i horisonten og faktum er at det i prinsipp ikke finnes noen bygninger som ødelegger for stillheten på golfbanen. Den tidligere store, spanske golfspilleren José-María Olazabal har designet et naturskjønt 27-hulls golfanlegg der banen grenser til naturreservatet Montgó. Jeg sitter ikke på noen informasjon som tilsier at det skal blåse mer her enn noe annet sted i regionen, men hver 9-hullssløyfe har blitt oppkalt etter en vind. Under besøket mitt er alle typer vinder,uavhengig av navn, helt fraværende. Fra banen har man også en fantastiskutsikt over havet. Etter å ha spilt de tre sløyfene kommer dettydelig frem at Olazabal først designet 18 hull, og deretter ytterligereen 9-hullssløyfe. 9-hullssløyfen som sist ble designet, Mestral, som er den eneste sløyfen oppkalt etter en kald vind, skiller seg fra de to andre sløyfene. Her er designet mer moderne med bredere fairway og større greener. Den består av tre par 3-, tre par 4- og tre par 5-hull, akkurat slik som Olazabals læremester Seve Ballesteros pleide å designe sine baner. De opprinnelige 18 hullene er mer tilpasset naturen i klassisk parkbanestil. Alle tre sløyfene er bra og kompletterer hverandre godt. Akkurat som på Villaitana ligger hotellet på golfbanen, men anlegget er ikke bygd i samme storslåtte stil. Dette hindrer ikke hotellet fra å være bra da det er passe stort med litt under 200 rom. Stemningen i hotellobbyen er overraskende hyggelig og her viser de først golf, og så fotball på storskjermen.

Denia – Spanias gourmetby!

Maten på hotellet holder et høyt nivå, men konkurransen er beinhard. Den gamle havnebyen Denia, med 50 000 innbyggere, har flere Guide Michelin-restauranter enn storbyen Valencia. Byen kan pryde seg med et antall 1-stjerne kroer, samt at det finnes en 2-stjerners og en 3-stjerners restaurant her. Dette er ytterst bemerkelsesverdig! Det er ikke mer enn 10 minutter til Denia, men allerede rett utenfor hotellet finnes det bra restauranter. I likhet med Benidorm overrasker også Denia meg. Gourmetrestauranter signaliserer noe dyrt og stivt, men det viser seg at det også finnes mange bra restauranter med gode priser som kompletterer de litt mer eksklusive Guide Michelin-kroene. Jeg finner til og med et par veldig hyggelige barer, noe man kanskje ikke hadde forventet seg. Før jeg vender snuten tilbake mot Alicante tar jeg en tur forbi Javea som er en av flere badesteder langs kysten. Stranden ser fin ut, men jeg innser ganske fort at det er litt for kaldt i vannet selv for oss nordboere. Kombinasjonen golf og bad får vente til en annen reise. Nå får jeg nøye meg med å ha besøkt to veldig ulike, men samtidig veldig bra golfreisemål.